from eivindtraedal

Hørte jeg riktig på Politisk kvarter i morges, Nils August Andresen? Du vil ikke fordømme “Den store utskiftningen”? Teorien som inspirerte Anders Behring Breivik til å begå det verste terrorangrepet i norsk historie?

“Den store utskiftningen” er altså en ekstremt farlig konspirasjonsteori som går ut på at vestlige eliter (les: venstresida) har en agenda om å bytte ut befolkningen med innvandrere, helst muslimer, og utslette den “hvite rase” og kristendom. Denne store løgnen leder til terror, vold og i ytterste konsekvens etnisk rensing og folkemord.

Ytre høyre over hele vesten har omfavnet etnisk rensing under det nye slagordet “remigrasjon”, og i USA implementeres allerede denne politikken av de maskerte bøllene i ICE, via et brutalt system av interneringsleirer i og utenfor USA. På kort tid har Trump-regjeringen bygd opp et system som ville få arkitektene bak Sovjets GULAG til å nikke anerkjennende.

I bunn ligger altså de gamle, store løgnene, om at menneskeheten består av raser, at de må holdes rene, og at den hvite rase er under akutt trussel. De samme løgnene som har ledet til noen av menneskehetens verste orgier av vold og statlig undertrykkelse, og i norsk sammenheng: verste terrorangrep.

Når vestlige poiltikere lefler med disse tankene, for eksempel når Jimmie Åkesson snakker om at det pågår et “folkutbyte” i Sverige (et utsagn han aldri har dementert), eller når tyske AFD åpent argumenterer for “remigrasjon”, så må alarmklokkene gå i alle politiske leire. Også Minerva. Eller kanskje særlig Minerva.

Vi blir alle satt på prøve i møte med fascismens tilbakekomst i vesten, og høyresiden blir satt på den hardeste prøven. I dag morges strøk Andresen på denne prøven. I stedet for klar tale, kom mumling og bortforklaringer, og en vag oppfordring til å “møte bekymringene med politikk”.

Ærlig talt Nils August: hvor går grensen her? Hvis “bekymringen” er en absurd konspirasjonsteori uten rot i virkeligheten, skal man virkelig komme den i møte? I så fall: hvordan? Dette bør særlig aktører på høyresida være i stand til å svare på.

 
Read more... Discuss...

from 𝓔𝓶𝓹𝓽𝓲𝓷𝓮𝓼𝓼.x

𝓲𝓯 𝓸𝓷𝓵𝔂 𝔂𝓸𝓾 𝓴𝓷𝓮𝔀 𝓶𝓮

You probably think you know me, but there is a lot you don't know. There are things I don't talk about and things I keep to myself.

did u know my favorite color is turqouise, did u know i was terrified of big crowds, did you know that everytime i would get yelled at id look at their hands. or am i too you, someone who weighed more than you, someone who was too clingy, someone whos mentally struggling. did you know that when i fall in love i dont just fall in love they become my everything he became my everything i revolved my entire life around him but he shattered my heart into more than a quadrillion pieces. he cheated, i still stayed, he hit me, i still stayed, all the arguments, the slavery, the cop chases, the controlling and narcissistic days, i stayed. i stayed through all of it, why, i ask myself that everyday and i still dont know, yes i loved him i loved him with every part of me, whenever i was even around him everything felt lighter like i finally found my happy ending, too him i was just another root. six months and it took you that long to figure it out, then u break up with me after trying to get me pregant and leaving me for dead on an oval. funny thing? i still stayed, because even after everything horrible that happened with him i still loved him or at least i thought i did, i fell in love with the person i met not the person hes become and i think thats why i was so stuck on him, because i was praying he would change, praying that it would go back to how it was when we would binge watch fast and furious and make munchies while we were sooo baked, but that would be impossible because no one changes no matter how hard you want to believe it i thought so many people would change my dad, friends, ex, mum everyone but they never do thats the thing with live nothing will ever change thats the scary thing because those who want change like me for instance, will never get it.. because they want it and it sucks

 
Read more... Discuss...

from 𝓔𝓶𝓹𝓽𝓲𝓷𝓮𝓼𝓼.x

the first time i realised i had to grow up...

It was 11pm on a school night. Mind you, I was, what I'd say, maybe 10 or 11 years old. I snuck out my bedroom door and crawled under the kitchen island, desperate to sneak a snack, as I was starving. Then I heard muffled yelling. I wasn't even sure about what or even who. Then a door slammed open, and my dad, eyes bloodshot, red veins popping out, came rushing out. Flicked the light on, and my mother walked out twice as mad, but you could see that she was terrified. They kept constantly yelling, not knowing I was just below them. I could see their poorly worn-out shoes. I was scared. What were they fighting about? Was it me? Did I do something wrong? It's always me, isn't it? Those were thoughts that have gone through me. My head has been almost constantly awake every day till now, even after I and my parents had separated. I remember they were yelling, and me being young didn't understand what it was about, but I do know now years later, after reliving those experiences in my own perspective, it's horrible. They weren't fighting about me; they were fighting because of how they've become since they had me. Having me had given them all these responsibilities when everyone knows it wasn't cut out for them. I remember the minute they turned their back when they were arguing, I would run into my little sister's room because I always knew to never let someone have to deal with any struggles alone. Yes, she was 6 at the time, but she was also just a scared little girl who had no idea why they were yelling on a random Tuesday night, so I went and cuddled her and comforted her. You know some of the main duties my mother never did for her or me for the matter. My mother taught me one thing: no matter the person, no matter the status in your life that they have claimed by you, mother, cousin, best friend, or mate, they are always just another obstacle for you to really be able to justify the way you want your life to be. Do you want it to be resolved about junkies and having to memorise your bus route to your psychiatrist, or do you want to be successful and happy with your life and be happy with the ones you had chosen to stick around in your life? Honestly, I wish I could go back into the past and just change it. I know it could never be possible, but sometimes you can only just wish. I've wished a lot of things throughout my life; some I regret, some I still wish for to happen. Life gives you the obstacles, and honestly, it can be so fucking hard to overcome them, especially when they are thrown at you constantly with full force. We get worn out, do we not? There's only so far someone can push a teenage girl, and I've been pushed more than I should've...

 
Read more... Discuss...

from Lastige Gevallen in de Rede

Het voetbal, de fans en hun Opperhoofd

Kabel tv, kleine criminaliteit, watersnood, de derde dinsdag van September, betonrot en God Ze maken het voetbal kapot Ze maken het voetbal kapot Het leek onkreukbaar, in elk stadia een schitterend feest de stadia in verval, het wordt nooit meer zo fijn als het is geweest Marketing strategie, winstanalyse, uitlaatgassen, een scheur in de wc pot en God ze maken het voetbal kapot Ze maken het voetbal kapot Herstructurering, bestuurswisseling, rode en gele kaarten, energie centrales en God Leverworst, matennaaiers, ribbelchips, castratie, honger, dorst en God Ze maken het voetbal Kapot o ze maken het voetbal kapot Kapot voetbal is lang niet zo leuk als heel dat valt op omdat iedereen zich er omheen onnoemlijk verveeld de speaker zingt rond en roept om'nom'om waren we maar twee, of meer, samen spelende hondjes dan konden we op dit kort gemaaide perkje blij dartelen in dolle rondjes helaas, helaas, onder andere door het smadelijk lot is het voetbal kapot van de ene op de andere dag is het voetbal kapot ik weet niet meer waar ik naar moet kijken mijn blik moet naar binnen uitwijken het voetbal is stuk het is naar zijn mallemoer niks meer van over in gruzzelementen alleen nog maar goedaardig kijkvertier voor zeer zwaar dementen kippekracht, fabriekspijpen, kinderkopjes, kopieerapparaten, printers en God ze maken het voetbal kapot ze maken het voetbal kapot o het leven is zo intens zwaar nu we onze energie niet meer kunnen dumpen in dat altaar het is voorbij met de pret diepe programmeer gaten op elk uitsturend net onaangename situaties, bijwerkingen, hard gelach, kleefpasta, suiker en God repelsteeltje, kuiertochtjes, hardnekkige nekklachten, insubordinatie en God ze maken het voetbal kapot allemaal ze maken het voetbal kapot ze maken het voetbal kapot gedaan met tussen de lijnen draven we moeten de dode spelmomenten begraven nooit meer ploeteren tegen degradatie onbeduidend onderdeeltje zijn in de totale orkestratie nooit meer onterecht of terecht buitenspel ik word spontaan onwel er zit eigenlijk geen leven meer in ik begin me steeds vaker af te vragen wat ik hier doe en wie ik ben O zeer competititieve altijd alles woeker winnende God waarom moest het voetbal er eerst komen en daarna weer kaaaaapot?!

 
Lees verder...

from An Open Letter

J and I planned to hang out today, and we ended up trying to re-create poster boy for five hours on FL studio. Honestly, I’m pretty proud with what we made even though it’s nowhere near Accurate enough to pass, but I actually learned a lot while making it. I actually really enjoyed that, and I could see myself fucking around with more music stuff, especially if I have a friend to do it with.

 
Read more...

from nguo lai

12. Grandir

Mon grand-père, à force de courses de chevaux et de billard avait réussi à tout perdre. En plus de boire, il fumait énormément. On lui trouva un cancer. Sa gorge enflait au point qu’il ne pouvait plus manger. J’allais le voir dans son lit, il ne pouvait plus parler mais ses yeux étaient pleins d’affection. Un jour on me dit qu’il était mort, on m’envoya dormir chez des cousins que je ne connaissais pas. J’eus un crêpe noir cousu sur mes vêtements. Je ne sais pas si je pleurai.

La grand-mère partit à Paris vivre chez sa cadette, nous restions quatre dans ce grand appartement. Les 7 ans de différence entre ma sœur adolescente et moi ne facilitaient pas nos rapports. Un jour, je ne sais pourquoi, nous eûmes une dispute, je courais derrière elle, elle se réfugia dans la cuisine en riant et ferma la porte sur elle. Dans mon élan ou la colère, je ne sais, je passais ma main à travers une vitre. J’ai encore la cicatrice. Il m’arrivait d’être violent.

Je grandissais pourtant. Après les sœurs on m’envoya dans un grand établissement jésuite. Je n’étais pas un bon élève, rétif à la discipline, bagarreur, disait-on. Je fus renvoyé, imperméable au latin. Je dus redoubler dans une école de quartier, comme il en existait encore, qui préparait au certificat d’étude d’un côté, au collège de l’autre. Je me fis des vrais copains, on jouait au foot ensemble sur les cours derrière la cathédrale, ça commençait à être bien. Et il y avait les étés. Notre père nous emmenait dans la grande maison de sa famille, dans le Morbihan. Là je me replongeais dans la vie naturelle qui me manquait tant. La forêt n’était pas si luxuriante que celle que j’avais aimée, mais j’avais le droit d’en profiter en toute liberté. Puis il y avait Chantal, la fille des métayers, à peine plus âgée, et ses vaches, qui tenaient gentiment le rôle des buffles. Je pêchais les truites à la main dans la rivière.

#nguolai

 
Lire la suite...

from Nor, here.

I do have a lot to do though, which means I probably should put art and creating weird little creatures on the backburner. I'll feel better once I've done more cleaning and have packed away most of my clothes, since that's going to be visibly productive.

 
Read more...

from Out of Office

Today was a hard grief day. Woke up and helped my mom for a few hours in the morning. I went back to bed-ish for the remainder of the afternoon, watching TV for a few hours. I knew I couldn’t just stay in bed all day so I took my surviving dog on a walk for the first time since my other dog passed. I think I was delaying it because I knew it was going to be hard and feel weird. I cried during the walk and even took a different route hoping that would make it a little easier. I also started my period so that may be why I have been so irritable, tired, and overall sad.

Thank you for your message. I am currently out of office with no set return date. I will get back to you when the time is right.

 
Read more...

Join the writers on Write.as.

Start writing or create a blog